Sebastian blir født 16.mars 07:

Får vel begynne med torsdag 15.mars tenker jeg.

Jeg var nedbrutt og sliten. Fødsels angsten og troen på meg selv var det største problemet. Jeg hadde vondt overalt og var livredd for å måtte gå gravid helt til Stig må reise ut igjen. Jeg hadde de siste dagene "kranglet" med Voss sykehus og Stord sykehus for å forsøke og få flyttet meg over til de i håp om en revurdering ang planlagt KS. Jeg ga beskjed om at jeg var redd og fryktet det værste siden gutten vår hadde to ganger blitt målt til å være stor på UL. Han kom iallfall til å være 4,5kg ved termin sa de. Vel, jeg ringte KK igjen, jordmoren (JM) min hadde forsøkt for meg med tanke på igang setting eller så, men uten hell. Jeg ringte og gråt mine tårer av fortvilelse og matthet. Og JM jeg snakket med, en engel på Storken tok meg endelig på alvor! Hun hørte på min erfaring fra sist og forsto jeg var bekymret. Men alt de kunne tilby meg var en "psykolog time" hos en JM der mandag 19.mars.

Jeg sa jeg helt ærlig ikke kom til å takle helgen her hjemme, jeg var så lei meg og sliten. Maseriene hadde plaget meg i ukesvis allerede og bekkenløsningen var så ille på slutten av jeg ikke klarte gå eller ligge.

Da jeg og nevnte for hun at jeg følte det var mindre liv i magen enn ellers ble hun veldig engasjert. For DET var viktig at man tok på alvor. Så den så måtte sluke middagen for å rekke fergen og kjøre til KK var oss. Vi grabbet med oss noen klær til Amine, hun skulle til faren den helgen så vi fant ut at vi tok hun med oss, leverte hun til mormor og Rolf før vi ankom KK og Storken ca kl 20.

JM som het Marianne var like snill i virkeligheten som på tlf. Hun pratet rolig og stille og var forståelses full. Tilslutt ringte hun legen og ville de skulle ta en vurering, men som hun sa: "Ikke forvent mirakler, for det er kveld og natt nå og legene gjør helst minst mulig med mindre det er AKUTT. Men jeg vil høre om de har tid å se på deg."

Jeg var ikke positivt innstilt da legene kom. En stor dame kom først og en liten tynn spire etter hun. Både jeg og Stig nærmest krympet oss sammen og tenkte: Hjelp..... De presenterte seg, men jeg fikk kun med meg hva hun store damen het. Dr. Borthen. Hun framsto som en mektig dame og hun snakket rett fra leveren og sa: Ja, hvordan har du det? Hva vil du vi skal gjøre for deg? Jeg begynte forsiktig og si jeg var redd og sliten nå. Redd for at alt skulle drøye ut som sist og redd for akutt KS og redd for at Sebastian skulle være for stor og ødelegge både seg selv og meg på veien ut. Redd for store blødninger og redd for at jeg ikke kom til å klare dette. Jeg sa jeg håpte de kunne vurdere meg på nytt ang planlagt KS... Så ut av det blå sier Dr Borthen: Ja men, hva om vi setter deg igang da? Er du villig til å forsøke og føde han da? Jeg ble helt satt ut og sa at legen jeg hadde snakket med på Voss sa at igang settelse av et så stort barn var uaktuelt siden han da mest sannsynlig ville gå skjevt ned i bekkenet da og føre med seg komplikasjoner. Det beste er at alt starter naturlig... Joda, sa legen, men vi skal jo følge med at han går rett vei nedi bekkenet. Vi skal passe på deg denne gangen. Jeg sa jeg såklart var villig til å prøve å føde. Det viktigste for meg var å få han ut. For min tilstand som gravid tappet meg for krefter og livsgnist. Legene ville ha meg bort på Obs posten og undersøke meg. Så tok de noen målinger på UL og kom fort fram til at gutten er stor ja. Jeg og Stig så målene på skjermen, 5100g.... 5340g.... 4850g.... Jeg kommenterte tallene og sa: Oii.... Over 5 kg????? Da ba legen meg ligge meg over på siden, slik at jeg ikke lenger så UL skjermen. Hun ville vel ikke jeg skulle tenke videre ang vekten hans. For jeg kan love dere tankene mine jobbet.... De målte litt til og la tallene inn i et sammenlignings mønster eller noe på en annene data og sa at han ca var 4700g nå. Ja sa jeg, jeg vet han er stor.... :angst: Dr. Borthen ville kjenne på meg om jeg var moden. Jeg sa jeg ikke regnet med jeg var det. (ble jo aldri moden sist så jeg tenkte dette lignet sånn på sist at det neppe var noe håp om modning..) Men jeg hadde faktisk ca 2 cm åpning og vannblæren sto i spenn!Dr Borthen sier: Jeg kunne faktisk tatt vannet på deg nå om jeg hadde villet! Jeg ba hun såklart gjøre det. Men hun sa det var feil seng, tid og sted... Men så sier hun: "Du Marianne, hva sier du til dette: Dere kommer opp her i morgen like over kl ni, så tar vi vannet ditt da og ser om du kommer i fødsel, om ikke setter vi på drypp. Og om ikke det er framgang eller han går skjevt ned i bekkenet eller det blir problemer så tar vi KS på deg! Jeg lover deg, iløpet av morgendagen er han ute!!!! "Og jeg hadde bare mest lyst og hoppe på damen og gi hun en stor klem!!Jaaaa sa jeg! Det høres veldig bra ut!! *lykkelig* Vi kjørte ut til mamma og de igjen og møtte en overtrøtt Amine, kl var 2330..... Vi spiste kvelds og gikk og la oss. Amine var såpass overtrøtt at hun sov veeeldig dårlig. Jeg lå selv med noen kjempe tak i magen og et forferdelig bekken, og i tillegg raste tankene. Tenk, i morgen skulle vi bli foreldre! Stig bli pappa for første gang og jeg bli mamma for andre gang! Jeg sov lite den natten der. Men jeg følte ENDELIG at KK tok meg litt på alvor. Og det roet meg litt, selv om jeg inderst inne var sikker på at det kom til å ende i KS likevel.... Fredag 16 mars: Sto opp litt før kl 08 og gikk på do. Slimproppen kom og de vonde takene jobbet seg oppover! Tok meg en dusj og tenkte at her er iallfall noe på gang. Strippingen til Dr Borthen kvelden før hadde gjort noe med kroppen iallfall. Vekket Stig og Amine og vi gjorde oss klare til å dra. Mamma kunne ha Amine på jobben sin fram til Christoffer kom for å hente hun og ha hun den helgen! Og onkel Morten hadde forsøvet seg og mistet bussen så vi tok med oss han og kjørte han på skolen og.Jeg sa han skulle bli onkel igjen i dag, men han trodde oss ikke... Hehe! Kl var 0915 da vi kom inn på KK. Jeg kjøpte meg noe frokost mens Stig parkerte bilen. og ca 0940 gikk vi inn døren på OBS posten. Fikk ikke i meg mye av den baguetten for jeg var temmelig nervøs.Ble lagt på en benk for CTG. Den testen ble aldri godkjent for Sebastian var ikke særlig livlig. Men da den etter 45 min lyste "Tilfredsstilt" trykket Stig selv på knappen for å slå den av! Inn på et nytt rom og på med sykehus skjorte og netting truse. Kledd for fødsel!! Dr.Borthen kom igjen og denne gangen hadde hun en lang "heklenål" med seg. Kl er ca 11! Stig som bare skulle ut og kjøpe ny iste til meg og noen aviser osv kom inn igjen og ble møtt av selve Nordsjøen. *ler*For her var MYYYYYYYE vann!!! Det rant overalt og absolutt alt ble vått... Hver gang jeg snakket eller lo så fosset det ut vann. Jeg var helt sjokkert og sa: Dette kan da ikke være normalt, er det sååååå mye vann??? Jordmødrene som var der bare lo og sa dette var helt vanlig. De byttet på sengen og jeg fikk på meg en stor bleie. Og så lot de oss være i fred en stund. Jeg sa til Stig at dette er noe av det rareste... Her flommer jo over av vann sier jeg... Jeg føler det renner... æææsj... hehe... og tilslutt hører jeg da en dryppelyd...... *flau* Det drypper ned på gulvet... jeg ligger i en stor dam og absolutt ALT er vått....... JM kommer inn igjen og hun står bare i dør åpningen og måper. Oi.... Her var det mye vann..... De to andre JM kommer og og da står altså Stig og ler, og tre JM lettere sjokkerte og ler av meg.. Og når jeg lo... Hva tror dere skjedde da?? joda, det fosset enda mer vann ut!!!! *ler*Var litt dårlig humor på denne tiden ja. Hehe! Totalt galskap... Ekstreeeeeeeme mengder vann. Jeg ble byttet på igjen og fikk enhelt ny seng denne gangen! Dr Borthen kom inn igjen og sa: Masse vann ja, FLOTT!! Det blir drypp om to timer om ikke riene dine kommer seg! Det grøsset langt nedover ryggen min da hun begynte å snakke om drypp. Jeg husker fra sist hvor vondt det var... Så jeg satte min lit på at riene mine ville ta seg opp. Jeg ble så trillet inn på enda et nytt rom, på føden nå. Men pga reperasjon av en dør måtte jeg på rundtur på hele KK. Jeg ble trillet inn i en heis, opp en etg, forbi vente værelse på poliklinikken, inn i en annen heis og ned igjen i den etg jeg kom fra og så inn i rett rom... Hehe. Men det hjalp på riene! De tok seg opp! Fikk en ny JM her, en Randi! Hun var og snill med meg og fant preikestolen som jeg etterhvert hang over når riene kom. Det var ikke godt og ligge i sengen da nei, så det hjalp litt og henge over den. Stig var og er den store støtten her, han tok jeg lufteturer og kjøpte påfyll med iste til meg, herregud så tørst jeg var! ;) Alt ble gjort klart til å sette dryppet, men de ventet med å sette det på siden riene jobbet ok. Ca kl 14 satte de epiduralen på meg, det var utrolig godt, den virket etter bare et par rier. Jeg hadde følelser i bena og kunne bevege de, det kunne jeg ikke sist så jeg følte meg mer trygg. De skrudde på dryppet og kom fram til at det var blitt ca 5-6 cm åpning. Jeg ble ørlite granne mer optimistisk nå når jeg så det var framgang! Sist brukte jeg jo 17 timer på å nå to cm åpning. Så jeg ble overrasket over at jeg alt hadde 5-6cm. Da kl ble fire hadde jeg fått en ny JM. Hun hadde ikke med en gang fått med seg avtalen jeg hadde med Dr.Borthen. Avtalen gikk ut på at dersom det ikke var framgang skulle de ta KS. Om Sebastian gikk skjevt ned i bekkenet skulle de ta KS. Og om epiduralen ikke ga tilfredstillende effekt skulle de ta KS. Ca på denne tiden syns jeg alt bare ble værre. Riene kom kjempe tette, gjorde vondt og jeg hadde ingen effekt av epiduralen. Men når det sto på var det ikke så lett og forklare dette til hverken Stig eller JM. Så her hadde vi en liten komunikasjons svikt. For jeg klarte ikke snakke for meg. bare pustet og peste. Det at jeg ikke fikk fortalt hvordan jeg hadde det gjorde at jeg stresset. Jeg stresset meg skikkelig opp og det ble litt hyperventilering og tilslutt hadde jeg skikkelig feber. Jeg frøs og frøs... Hakket tenner og skalv under dynen. Ifølge Stig var jeg glovarm, men jeg gråt og sa jeg frøs. Jeg tok hendene hans for at han skulle varme meg, men da jeg kjente at han var kaldere enn meg skjønte jeg og godtok jeg at jeg hadde feber... Hadde ca 39 i feber. Fikk paracet for feberen og anestesilegen ble tilkalt for å sjekke epiduralen min som jeg etterhvert klarte forklare at jeg ikke syns virket mer. Inn kom Dr.Borthen og fortalte hun skulle gå av vakt men at hun nå hadde fortalt ALLE om avtalen vår! Jeg skulle IKKE bekymre meg, for avtale var en avtale! jeg takket hun og sa jeg snart hadde fått nok av dette. Da kl ble 17 kom Dr Bakke inn. Jeg sa jeg ikke ville mer, at det var nok nå. Han kjente på åpningen og det var fremdeles bare 5-6cm så han sa at dette kom nok ikke til å gå nei. Han satte kateter på meg og sa at nå skulle de ta gutten ut. Jeg var overlykkelig for at jeg nå endelig så enden på det hele. Men plutselig måtte Dr.Bakke løpe, det var et akutt KS på gang for en annen dame. Anestesilegen ble litt igjen, smilte til meg, klappet og gned seg i hendene og sa: "Nå, Marianne, skal jeg gi deg noe SKIKKELIG dop!!! " Ja takk sa jeg! Og hva jeg fikk det aner jeg ikke, men jeg sovnet ifra de hele gjengen. Fikk såvidt med meg at Stig var kommet i fin stasen. En hvit lege-frakk eller noe sånt. Jeg selv hadde fått fint grønt hårnett på hodet. Men jeg var full som en kråke, glemte rier og feber og smerter og sovnet som en stein. Ca syv kom de og hentet meg igjen, nå var det vår tur! Vi skulle endelig få møte Sebastian!!!! Stig måtte vente litt på et annet rom mens de gjorde meg klar. Jeg lå på benken, de festet alle mulige ledninger til meg og anestesilegen sto og pratet med meg og forsøkte gjøre dagen min bedre! Jeg var så full som en kråke så jeg brydde meg ikke om så mye. Men tankene mine var "edru" om jeg kan si det.. Jeg tenkte og tenkte og lurte på hvorfor i h#¤$£# jeg gjorde dette mot meg selv... ENDA EN GANG.. Jeg fortalte til anestesilegen at jeg var kvalm, veldig kvalm. At jeg nå måtte spy. Men før de rakk komme med noe jeg kunne spy i hadde jeg spydd opp alle de literne med iste jeg hadde supt i meg iløpet av dagen, utover hele gulvet, et stativ og halve operasjons salen... Jeg ble litt flau da ja, men de sa jeg ikke var første mann som gjorde dette. De kom omsider igang, Stig satt ved hodet mitt. Jeg er så glad han var der. Kroppen min var kjempe full men hodet mitt tenkte og jeg hadde egentlig utrolig "lyst" å få panikk, jeg var livredd, men kroppen orket ikke reagere. Jeg lå bare helt i ro, tror til og med jeg duppet av innimellom mens de utførte operasjonen for å få ut sønnen vår. Det foregikk mye oppi hodet mitt. Jeg gjennopplevde det hele da de gjorde dette to år tidligere. Men jeg var for trøtt til å reagere. Omsider hører jeg bare Stig utbryter: ååh... Der er han!! Og så hører vi et klynk. Den deiligste lyden!!! Og vi hører Dr.Bakke si: Næmen, se her var en liten skjønn gutt! Og de andre i rommet omtrent utbryter i kor: Liten???? Han er jo snart voksen jo! :knegg: Men Dr.Bakkes argument var: Alt som er mindre enn meg er lite! ;) (Dr.Bakke er en bitteliten mann! )Stig var fantastisk som holdt ut. Trosset blod og tårer og var der med oss og fikk med seg det øyeblikket da ALT forandere seg! Nemlig den første lyden fra gutten sin! Det er ubeskrivelig. Men så var der en ubetenksom barnebleier som griste litt med morkaken og blod osv da de skulle bære ut dette så da måtte Stig bare reise seg og gå. Men han fikk heldigvis gå inn på det andre rommet der Sebastian var! Jeg viste far og sønn var sammen, så jeg holdt meg rolig. Jeg var så stolt av Stig at han hadde klart det! Og gutten min hadde jeg enda ikke fått sett, men jeg var for trøtt og full til å reagere negativt på det. Vet ikke hvor lang tid det tok før de kom ut med han. Det føltes som en evighet, men da de kom med han var verden perfekt! Det lille ansiktet hans ble lagt inntil mitt og jeg tok hånden min opptil ansiktet hans og tok på han! Han var perfekt, og helt utrooooolig lik på storesøster Amine med en gang. Men i ettertid en stor pappa gutt! Med innslag av onkel Morten og til tider Lisa! Verdens nydeligste gutt, vår gutt! De måtte ta han ut igjen pga at han var nokså kvalm og hadde litt pusteproblemer. Jeg sovnet litt igjen mens de sydde meg igjen. Ble trillet til oppvåkningen hvor jeg utrolig nok sov. Jeg var trygg, jeg visste Stig var med Sebastian og jeg visste jeg trengte hvile meg. Jeg hadde mistet masse blod. Ca 1400ml bare under KS. og jeg mistet masse blod de første timene på oppvåkningen og. Eneste tingen jeg husker jeg reagerte på under KS var da de sa det var ca en halv liter fostervann igjen! Og det er jo fin normal mengde!! Jeg bare: Hæ?? Enda mere vann??? Herreguuuuud... Hehe.. Jeg lå noen timer på oppvåkningen og fikk faktisk slappet av. Pleierne der tok godt vare på meg. Spes hun ene, Veronica tror jeg hun het! En skjønn jente!! Ca kl 22 kom Stig og Sebastian til meg igjen! Og jeg fikk han på brystet for første gang. En helt fantastisk følelse!Det var endelig overstått, vi hadde klart det. Vi var blitt foreldre til verdens nydeligste gutt. Sebastian Sletten Rabben, f.16.03.07, kl 1936.4500g tung, 53 cm lang og HO 37.Barsel tiden gikk over all forventning! Jeg var oppe og gikk alt dagen etterpå. Kom meg i dusjen uten og besvime og til tross for masse blodtap var jeg i fin form.Barsel tårene kom som presis på dag tre da det toppet seg litt etter han lå et døgn i lys pga gulsott og barnepleier begynte å snakke om at han pustet litt "rart". Jeg var sliten, melken hadde ikke kommet enda og hjem lengselen var stor.Smertene var der og såklart, men det gikk fint. Overraskende fint!Tirsdag 20.mars reiste vi hjem, melken kom for fult og vi er en lykkelig familie på 4! Mor og far og stolte storesøster Amine! Og Sebastian, han går som regel for "lillebror" ;) Stig sier vi er så flinke på dette at det blir for dumt og gi seg nå. Like dumt som om Steven Gerrard ( Liverpool kaptein...) ligger fotballen på hyllen nå. Jeg svarer: Hold munn, nå skal mor drikke rødvin i noen år!! ;)